Nå vil Janne hjelpe andre
overgrep-ofre.

Av: Stine Solbakken

BØ: Hun hadde fine og trygge barndomsår sammen med mor, far, sø ster og mormor, helt til hun fikk en stebestefar. Første kapittel i Janne Flittig Jacobsens mareritt var da stebestefaren forgrep seg på henne i en årrekke. Det neste marerittet var å bli stemplet som lø gner i bygda.
Tretten år gammel var Janne da det ble offentlig kjent at stebestefaren, en respektert mann i bygda, hadde forgrepet seg på henne og søsteren i en periode på tretten år. Janne var fem år da overgrepene begynte. Søsteren var tre da mannen som alle i familien var så glad i, utnyttet deres tillit og knuste en hel familie.
FØLER IKKE HAT
- Det jeg ble utsatt for preger hver eneste dag. Jeg føler ikke hat og er ikke ute etter hevn. Jeg ønsker heller ikke unnskyldninger. Det er altfor sent. Men jeg ønsker at folk skal høre min historie og ikke fortsette å tro at jeg er en løgner, forklarer Janne (30).
I ti år har hun vurdert om hun skulle snakke ut. Hun opplever stadig hvor sårende det er at stebestefaren blir fremstilt som en flott mann i bygda hvor hun vokste opp, på tross av en dom på to år og at han tilstod overgrepene.
- Men jeg har ikke plass til hat. Jeg forstår at folk vil tro at han var dømt uskyldig da han kom tilbake kort tid etter dommen med hevet hode. Jeg husker så godt den dagen han kom tilbake. Han gikk ute på jordet og folk kom fra alle kanter for å vise sin sympati for det han hadde blitt beskyldt for. Da gråt og gråt jeg. Jeg forstod at ingen trodde meg. Bygda trodde at stebestefaren min hadde tilstått av hensyn til familien vår, at han var så snill og omtenksom.
Janne tar en liten pause.
- Jeg var tretten år. Jeg ble frosset ut av samfunnet. Folk spyttet etter meg på gata. En nabo ringte og truet med å skyte katten min hvis den gikk på deres eiendom. Kan du tenke deg hva det gjorde med meg?
STØTTE FRA FAMILIEN
Janne føler at hun ikke kan gå videre i livet sitt uten å få fortalt hva hun opplevde. Hun orker ikke å sitte igjen med et stempel som løgner. Familien støtter henne.
- Mine foreldre kunne ikke gjort noe annerledes. De var jo glad i mormors nye mann. Han var snill og respektert. Saken ble omtalt som en incestsak i media, og dette gjorde at min far en stund ble utpekt som overgriper. Det var forferdelig. Jeg husker pappa den dagen min stebestefar ble arrestert. Min søster hadde fortalt en sosialarbeider om hva hun ble utsatt for. Sosialkontoret tok affære og derfra skjedde ting rasende fort. Pappa, som alltid hadde vært en stolt og flott mann, stod drivende hvit og ristet i sjokk ved kjøkkenbenken. Foreldrene mine var aldri i tvil om at vi fortalte sannheten. De begynte å forstå en del ting, som de tidligere ikke hadde hatt grunnlag for å skjønne.
BLE INNESLUTTET
Janne var en aktiv jente. Hun gikk på turning, svømming og håndball, helt til stebestefaren var så «snill» og hente henne på de ulike aktivitetene.
- Turene hjem tok to timer lenger tid enn tilfellet var. Disse ble et mareritt, så jeg sluttet på alt og isolerte meg. Jeg reagerte med å bli innesluttet og gjøre meg usynlig. Jeg var redd for å si noe galt i frykt for at jeg skulle bli avslørt. Etter hvert som jeg ble eldre, skjønte jeg at dette ikke var normalt. Men da følte jeg altfor stor skam til å klare og si noe om det.
De første årene følte Janne konstant angst for hva som ventet henne hjemme. Søstrene ble utsatt for terroren samtidig, men visste ikke om hverandre. Familien bodde i en generasjonsbolig, der stebestefaren og mormoren bodde sammen med Jannes familie. Janne fikk et klapp på rompa av stebestefaren da han signaliserte at i kveld skulle det skje igjen.
- Jeg følte aldri glede. Bare angst. Som niåring skrev jeg i dagboka at jeg måtte finne en måte å ta livet mitt på. Den fant jeg igjen i fjor. Min mormor var et fantastisk menneske. To år etter at mannen hennes ble dømt for overgrepene, døde hun av kreft. Jeg tror sviket fra min stebestefar tok knekken på henne. Hun mistet livsgnisten. Det var grusomt å se. Hun sa til meg rett før hun døde: - Janne, jeg er så fryktelig lei meg. Hun følte en enorm skyld.
MISTET TILLIT TIL ANDRE
Foruten den nære familien har ikke Janne opplevd å bli trodd. Hun mistet tilliten til andre mennesker. I tenårene hadde hun ei god venninne, som igjen hadde en fantastisk mor. Det var enormt viktig for Janne å møte noen som trodde henne utenom hennes egen familie. Da hun møtte sin ektemann Dag første gang i 1996, ga Janne klar beskjed om at han ikke måtte regne med at hun ville stole på ham.
- Jeg stusset over at hun sa dette, og skjønte at noe var galt, forklarer Dag Jacobsen.
- Jeg var sjokkert over at Dag ville ha noe med meg å gjøre. Så skjønte jeg jo etter hvert at han virkelig var glad i meg og at jeg kunne stole på ham, forteller Janne, som roser mannen sin for å være så tålmodig.
- Jeg føler avsky for min egen kropp. Jeg føler meg følelsesmessig amputert. Det spontane i livet mitt er borte på grunn av overgrepene. Jeg har mye redsel for å bli avvist. Jeg trodde aldri jeg skulle få egne barn. Livskraften min har kommet med ungene mine. Tenk at jeg har fått så fine og flotte unger, smiler Janne.
Nå har hun et ønske om å være til nytte for andre.
- Jeg vil være en ressurs. Å fortelle min historie er et viktig steg. Jeg forventer ingenting, men regner med at jeg nok en gang skal oppleve negative reaksjoner. Det finnes ikke verre ting enn det jeg allerede har opplevd. Jeg ønsker at folk som kaller meg en løgner, går i seg selv. Jeg gikk og håpet lenge at noen skulle si: - Janne, fortell din historie. Hva skjedde egentlig?
- Men det spørsmålet har jeg aldri fått. Nå synes jeg det er på tide at sannheten kommer frem.